top of page
Søk
  • Forfatterens bildeThorvald Stolsmo Bøe

Solnedgang i Karihola

Når det lir mot kveld og himmelen plutselig deler seg i et janus-ansikt av mørkegrått på den ene siden og guddommelig gul-rosa på den andre, da kan det begynne å rykke i utløserfingeren hos en spirende fotograf. Da er det fint å bo i Karihola, bare et steinkast unna et friområde fullt av vakker, brutal natur ytterst mot havet. Med utsikter til en potensielt fargerik solnedgang, tar jeg med meg fotosekken og beveger meg mot sjøen.



Det er under en time til solnedgang, og jeg tenker som vanlig at jeg har bedre tid enn jeg faktisk har. Jeg har en kjapt uttenkt plan i to deler:


  • Jeg skal teste ut et smart tips for å finne gode komposisjoner

  • Jeg skal prøve meg på en litt lengre eksponering for å sløre til vannet for en soft, drømmelignende effekt



Karihola er som en nasjonalpark i miniatyr. Her er det fjord, fjell, skog og innsjøer. Riktignok veldig små sådan, men vakkert er det.








Jeg vaser litt rundt for å finne et bra sted. Solnedgang nærmer seg faretruende. Jeg bestemmer meg for å bare dra ut på berget og forsøke å finne en enkel komposisjon med vidvinkel, solnedgang og noe fint i forgrunnen.


Komposisjons-trikset jeg skal teste ut er ganske enkelt: I stedet for å smelle opp stativet på første og beste sted, setter jeg på live view og går rundt med kameraet for å finne høyde, vinkler og plasseringer som fungerer. Dette viser seg å være svært effektivt. Den plasseringen og høyden jeg først tenkte å bruke, viste seg å ikke fungere i det hele tatt, men jeg finner ganske raskt en god posisjon og høyde som får med passelig mye forgrunn. Mye enklere når man faktisk ser det på skjermen, enn å forsøke å forestille seg i hodet. Hvorfor har jeg ikke tenkt på dette før?

Jeg setter opp stativet og stresser litt, for nå har solen forsvunnet bak noen skyer i horisonten, kameraet står på helt feil innstillinger, og jommen begynner ikke batteriet å tømmes også!


Jeg bytter til reservebatteriet i ekspressfart, og kan endelig begynne å knipse. Planen er å fokus stacke 3-4 bilder, slik at både forgrunn og bakgrunn er skarpe, samt at sjøen er slørete med lengre eksponeringstid.


Fokus stacking er en fin teknikk for å få god dybdeskarphet i hele bildet, og dette begynner jeg etter hvert å få taket på, så jeg får raskt tatt noen bilder av forgrunn og bakgrunn.


Så kommer utfordringen, sjø med lang eksponering. Jeg setter på ND-filteret, som er et variabelt filter med opp til 10 stopp. Jeg har ingen anelse om hvilken lukkerhastighet som blir bra, så jeg setter kameraet på lukkerprioritet, og tar noen bilder på 1, 4 og 6 sekunder for å ha noen å velge blant, samtidig som jeg justerer filterstyrken for å holde blenderåpningen innenfor noenlunde normale nivåer. Til slutt er bildene tatt, solen har gått ned, og jeg kan ta en pust i bakken og nyte utsikten og frisk luft.



På vei hjem hører jeg plutselig et brøl, og jeg skvetter så hjertet hopper over tre slag og tenker at nå har det kommet bjørn til Karihola, og min siste time er kommet.


Det viser seg å ikke være en bjørn, men derimot en hjort, som kommer springende og brølende bortover sletta, mens den stopper opp og ser skeptisk på meg, før den fyker brølende videre. Jeg prøver å se like skeptisk tilbake, men tenker at den stirrekonkurransen var det nok hjorten som vant. Ikke visste jeg at hjort kunne brøle slik. Kanskje en mutert variant spesifikk for Karihola? Stadig nye opplevelser å finne her altså.


Vel hjemme, og en rimelig komplisert redigering senere, er bildet endelig klart. Om turen var kort, så var det uansett lærerikt, og jeg må si meg relativt fornøyd med sluttresultatet. Sjøen er slørete som tiltenkt, og bildet er satt sammen av tre bilder, for forgrunn, bakgrunn og sjø. Og selv om sola forsvant, var det plenty fine farger og dramatiske elementer igjen.


4 sek, f/11

ISO 100

18mm


9 visninger0 kommentarer

Comments


bottom of page