Mælen - Vandring i tåkeheimen

Thorvald Stolsmo Bøe
18. sep. 2020
3 min lesing

Med meldinger om fint vær og barna trygt plassert hos venner, legger min bedre halvdel, kameraet og jeg ut på det som skulle være en hyggelig søndagstur. Det skulle vise seg å ikke gå helt etter planen.

Mælen ved Eide er et fjell som i følge kartet er 679m over havet (774 står det på skiltet... jaja, 100m fra eller til..). Vi finner parkeringsplassen og er ved godt mot. Men hva er alt det grå over trærne..??

Foreløpig er humøret på topp og smilet løst.

Vi ser jo tåka, og toppen er godt skjult. Men det kan jo hende den letter?

Turen starter på en slakk skogsvei. Bortsett fra tåka, er det perfekte forhold, og naturen rundt oss er fantastisk. På et tidspunkt letter tåka et lite stykke og vi kan se innover mot Averøy.

Nå begynner stigningen. Vi bestemmer oss for å gå, og håpe det beste. En vi møter som ser ut som en erfaren turgåer, sier at på toppen er det sol og lite tåke. Men også at tåka kommer og går fort.

Det er heldigvis bygd små varder som gjør det lett å følge stien.

Etter en times tid tar vi en matpause. Sjelden mat smaker så godt som nå!

Sauene ser ikke ut til å bry seg med tåka.

Vi blir stadig forbigått av andre turgåere.

Vi går innhyllet i tåke hele veien til topps. Det er en merkelig og litt klaustrofobisk følelse. Siste stykket mot toppen er ganske bratt, men vi kjemper oss opp, og til slutt står vi på toppen. Hurra! Nå er det bare å vente på at tåka skal lette. Plutselig skjer det noe!

Det øverste laget med tåke forsvinner, og etterlater seg et skylag på høyde med toppen. I tillegg har vi sol i ryggen, som lager en vakker, hvit regnbue på skyene.

Det var ikke helt den utsikten jeg tenkte å fotografere, men her er det bare å hive opp stativet og benytte den sjansen man får.

Skyene har noen særegne mønstre, og jeg prøver å ta noen abstrakte bilder.

Jeg rekker å ta noen interessante bilder før tåka kommer tilbake. Vi spiser, slapper av og henger litt rundt på toppen i håp om at sola skal ta knekken på tåka, men det skjer aldri. Vi bestemmer oss for å begynne å gå ned igjen.

På vei nedover gleder vi oss til alle vi skal møte som er på vei oppover, slik at vi kan gi dem velmenende gode råd og oppmuntringer, men det skjer aldri. Vi var visst de siste som var dumme nok til å velge å gå til toppen i dag.

Turen nedover er bratt, lang og hard, og tåka gjør det ikke lettere. Det virker som det har regnet litt lenger nede, og bakken er gjørmete. Jeg sender en takknemlig tanke til produsenten av hiking-stavene mine, som igjen er en redning for godt brukte knær.

Vi kommer oss til slutt ned, og sjelden har det vært så godt å sette seg i en bil! Det var skuffende at turen og utsikten ikke ble som planlagt, men jeg fikk likevel noe som kan bli noen ok bilder, og vi har begge fått en god porsjon trening. Vi får satse på bedre forhold neste gang!

Resultater

Det skulle vise seg at bildene jeg tok ble ganske bra. De er overhodet ikke spektakulære i form av utsikt eller farger, men tåka gir en abstrakt dimensjon som gir føde for fantasien og kiler den kunstneriske delen av hjernen. Alt i alt er jeg ganske fornøyd!

1/320 sek, f/11, ISO 100

20mm

"Regnbuen på verdens topp"